…det er tiår der ingenting skjer, og så kommer uker der tiår skjer…
– Vladimir Ilyich Lenin
Et personlig geopolitisk perspektiv
Den nylige endringen i USAs holdning til Russland og Ukraina – og en tilsynelatende endring mot NATOs felles forsvarsforpliktelser – har forbauset mange. For min del er jeg imidlertid mindre overrasket. Som en som har fulgt USA siden mine dager i United States Marine Corps, da jeg tjenestegjorde som ung Gurkha-offiser på slutten av 1980-tallet, har jeg lenge ment at mange amerikanere har et innenriks og libertariansk fokus. Dette ble ofte tilslørt av politikken til de atlantistiske presidentene som fulgte, men president Trumps fremvekst har gjort denne holdningen tydeligere, med hans instinktive og til tider ustabile tilnærming til forsvars- og utenrikspolitikk. Hvem vet hvor lenge dette vil vare? Jeg mistenker imidlertid at det ikke bare er et midlertidig avvik.
Det som derimot overrasket meg, er at Europa synes å være fastlåst, som en hjort i frontlysene. Hvordan kunne vi unngå å se at tiår med gratispassasjervirksomhet på bekostning av USAs forsvarsutgifter nå hadde nådd et bristepunkt? Vi har faktisk et eksempel på dette: Storbritannia betalte sin siste gjeld for andre verdenskrig til USA helt frem til slutten av 2006 – noe som viste at en etterkrigsregning var uunngåelig før eller siden.
Europa må snarest ta forsvarsarbeidet på alvor. Man vinner ikke kamper med vetorett og kvalifisert flertallsstemming. Uten å gå inn på politikkens innerste kjerne, har NATOs troverdighet så langt vært forankret i amerikansk militærmakt og deres forpliktelse til artikkel V[i]. Det er imidlertid en grunnleggende realitet at artikkel V er en individuell forpliktelse for hver alliert, og hver nasjon må selv vurdere hva som er nødvendig i de aktuelle omstendighetene. Enhver som har deltatt i Nordatlantiske råd burde være klar over dette. Den enkle sannheten er at USA er unikt rustet til å gjennomføre militære operasjoner på høyeste nivå – og de kan gjøre det alene. Deres ressurser er uten sidestykke, og deres kommandører er vant til å lede på stor skala. Uten USA, hva vil da hver alliert finne nødvendig?
Det er heller ikke slik at Europas forsvars- og sikkerhetskapasitet i dag kan oppfattes som en troverdig avskrekkende kraft. Ifølge prognoser fra Kiel Instituttet vil det, med dagens anskaffelsestempo, ta Tyskland frem til 2038 å erstatte antallet kampfly de hadde for 20 år siden, og omtrent hundre år å gjenoppbygge artillerikapasiteten fra 2004. Europakommisjonens forslag om et felles lån på 150 milliarder euro, som ledd i en 800 milliarder euros plan for å styrke regionens forsvarsevne, er et steg i riktig retning – og det vil kunne skape muligheter for både bedrifter og investorer – men langt mer må til.
Selv om det er vanskelig å se en rask og enkel paneuropeisk løsning på denne strategiske utfordringen, kan tettere regionalt samarbeid spille en avgjørende rolle i å fremme raskere og bedre beslutningstaking. Eksisterende initiativer som den britisk ledede Joint Expeditionary Force (JEF) [ii], et nord-europeisk multinasjonalt militært partnerskap designet for raske responser og ekspedisjonsoperasjoner, kan tjene som gode, umiddelbare modeller for et slikt samarbeid – særlig dersom det også kombineres med et tettere samarbeid innen forsvarsindustrien. Innenfor NATOs europeiske sfære er interoperabiliteten allerede godt utprøvd, og dette kan vi bygge videre på. Til tross for de eksisterende risikoene, ligger det store muligheter i horisonten.
Å investere i usikre tider
Som investorer er det viktig å holde fast ved det langsiktige perspektivet. Det er naturlig å reagere på det umiddelbare, men ved å ta risiko over lang sikt skaper vi muligheten til å oppnå de største avkastningene. Dette krever mot – mot til å akseptere usikkerhet, til å stoppe opp, vurdere situasjonen, søke råd, og først deretter handle dersom det er fornuftig i lys av våre personlige forhold.
Markedets visdom bør være tydelig for enhver som bruker et tastatur. Markedene viser en bemerkelsesverdig evne til å komme seg, selv under konflikt. Krig og trusselen om krig er mer kjent for den volatiliteten de fører med seg, enn for at de medfører en varig verdiforringelse av aksjekursene. Gull har heller ikke alltid vært et pålitelig alternativ; under andre verdenskrig holdt gullprisen seg kunstig stabil på grunn av statlig kontroll, mens de allierte aksjemarkedene steg. Kryptovaluta er uprøvd i slike scenarioer.
Enten man liker det eller ei, oppstår det alltid betydelige muligheter i perioder med stress og krise. Dette kan til og med bidra til å møte noen av de strukturelle utfordringene vi som samfunn står overfor – for eksempel lav produktivitet og en uoverkommelig velferdsstat. Jeg mener vi presterer best i vanskelige og usikre tider, og derfor er det viktig å holde seg investert selv under perioder med høy volatilitet. Det er svært vanskelig å time markedet, og å gå glipp av oppgangene kan vise seg å være svært kostbart. Vår oppgave er å skille signalene fra støyen og å tenke langsiktig.
Gode råd til rett tid kan være uvurderlige – og i SKAGEN er råd noe man får gratis, så benytt dere av dem.
Før jeg begynte i SKAGEN i 2007, var jeg militær offiser i over to tiår. Jeg hadde blant annet verv som aide-de-camp for sjefen for de allierte styrkene i Nord-Europa med base på Kolsås, og som militær rådgiver for den 14. øverste allierte sjefen i Europa (NATOs operative militære leder), som senere ble den 21. nasjonale sikkerhetsrådgiveren i USA.
Referanser
[i] I NATOs artikkel 5 står det:
“The Parties agree that an armed attack against one or more of them in Europe or North America shall be considered an attack against them all and consequently they agree that, if such an armed attack occurs, each of them, in exercise of the right of individual or collective self-defence recognized by Article 51 of the Charter of the United Nations, will assist the Party or Parties so attacked by taking forthwith, individually and in concert with the other Parties, such action as it deems necessary, including the use of armed force, to restore and maintain the security of the North Atlantic area.
Any such armed attack and all measures taken as a result thereof shall immediately be reported to the Security Council. Such measures shall be terminated when the Security Council has taken the measures necessary to restore and maintain international peace and security.”
[ii] The Joint Expeditionary Force (JEF) is a United Kingdom-led Northern European multi-national military partnership designed for rapid response and expeditionary operations. It consists of the United Kingdom, the Nordic countries (Denmark, Finland, Iceland, Norway, Sweden), the Baltic states (Estonia, Latvia, Lithuania), and the Netherlands. The JEF has been fully operational since June 2018. It can act independently in its own right, but it can also be deployed in support of NATO or other cooperative ventures, for example as part of a United Nations peacekeeping force.